SALTEBUENE
I 1914 kjøpte familiefirmaet I. Gerrard Bragdøya av Thorvald Torjussen Strai for 35000 kroner, og i 1915 ble selskapet A/S Bragdøen Interessentskap opprettet for å utvikle mulighetene på øya. Familiefirmaet I. Gerrard drev med handelsvirksomhet over store deler av verden, med leveranser av tørrmat til skip som sin spesialitet. Firmaet hadde mange planer for øya, både å lage tørrdokk og med å få etablert internasjonal frihavn.
Med det som det ble satset på var foredling av de store makrellforekomstene som ble hentet opp i Skagerrak og brakt inn til Kristiansand. To store buer som stod på Lillesand/Grimstad kanten ble kjøpt, demontert og fraktet til Bragdøya og bygget opp igjen der.
Kristiansand utviklet seg på den tiden til å bli Norges største eksporthavn for saltet makrell til Amerika, og det var også stor eksport av fersk makrell på is og saltet makrell til Europa. Men allerede på 20-tallet ble det krise i makrellfisket og i eksportnæringen, og virksomheten på Bragdøya ble lagt ned.
Buene ble i årenes løp leid ut som lager for forskjellige bedrifter, men vedlikeholdet ble ikke prioritert og bygningene begynte å forfalle. Etter krigen var det liten interesse for bruken av buene, og forfallet tiltok.
I 1968 kjøpte Kristiansand kommune hele Bragdøya av familien Gerrard for 1,8 millioner kroner, med uttrykkelig klausul om at øya skal være friområde til glede for befolkningen, med de begrensinger dette setter for utbygging og kommersielle foretagender.
På den tiden var det ikke interesse for å bevare gamle bygninger på et friområde, og det som mange mente var at det mest fornuftige var å rive disse.
I 1986 begynte imidlertid en ny fase i Bragdøyas historie. Vågsbygd velforening tok initiativ overfor parkvesenet for å sette søkelys på verdien av Bragdøya og den kulturhistorie som fantes her.
BRAGDØYA KYSTLAG
De frivillige foreningene som tok ansvar for Bragdøya sluttet seg sammen i Kontaktutvalget for Bragdøya, som bestod av: Vågsbygd Vel, Bragdøya Kystlag, Agder Fylkeskystlag, Christianssand Byselskab, Pider Ro, 4H og BKS (billedkunstnernes interesseorganisasjon).
Allerede i 1987 inviterte Bragdøya Kystlag Forbundet KYSTEN til å holde sitt landsstevne her, noe som ble mulig etter en intens dugnadsinnsats hele året før stevnet. Arrangementet ble et vendepunkt for politisk forståelse av mulighetene som lå i utviklingen av Bragdøya.
I 1988 var det en debatt i lokalpressen om ”innvandrere som levde på trygd”, og i den forbindelse tilbød en rekke chilenske flyktninger seg å jobbe gratis for å gjøre nytte for seg. På Bragdøya var det nok av arbeidsoppgaver og etter hvert kom det i stand en ordning der en gruppe chilenere hjalp til med restaureringen av sjøbodene. Gjennom ordningen “arbeid for trygd” og ”praksisplass for opplæringsplan” ble det etter hvert mulig å benytte arbeidsledige i større omfang, og på det meste var det mer enn 50 mennesker fra 12 ulike nasjoner som deltok i Bragdøyprosjektet.
Det er fortsatt Kristiansand kommune som eier øya og bygningene, men Bragdøya Kystlag har det daglige ansvar for drift av sjøbodene og anleggene rundt disse og for det daglige vedlikehold. Det er bygget verkstedbygninger, sanitæranlegg, smie og en stor utvidelse av bryggeanleggene. Kystlaget leier ut den sjøboden som i dag går under navnet Saltebua til konserter, møter, selskaper og bryllup og all inntjening blir pløyd tilbake til drift og vedlikehold av anlegget. Det er også en permanent utstilling i Saltebua som gjenspeiler historien knyttet til makrellfiske langs sørlandskysten.
Saltebua er også Bragdøya kystlags senter med kontor for administrasjonen, og har et bibliotek og møterom.
Det er opprettet et kommunalt organ, Styret for utvikling av Bragdøya, ledet av kulturdirektøren. I dette styret sitter representanter fra ulike etater innen kommunal drift og forvaltning, samt Bragdøya kystlag. Dette styret har det overordnede ansvar for den langsiktige planlegging og drift av Bragdøya som friområde og historisk kultursted. Bragdøya kystlag er delegert daglig driftsansvar for bygninger, brygger, utstyr, og for å gjøre øya tilgjengelig for publikum gjennom drift av skyssbåter.
Kystlaget er i dag en veldrevet organisasjon som ivaretar både øya som kulturlandskap og bygningene på øya. Saltebua er kystlagets senter, hvor administrasjonen har sitt kontor, og hvor kystlaget har sin storstue for utleie til selskaper, bryllup, men også konserter og andre publikumsaktiviteter.
Kystlaget har ansatt daglig leder, kontorist, vaktmester, båtfører og båtbyggere, og aktiviteten på øya er stor året gjennom. Kystlaget har mange undergrupper som tar seg av bygninger, restaurering av gamle båter, traktering av gjester, kafedrift om sommeren, villsaulag, kursvirksomhet og mye annet. Det er også flere friluftsbarnehager på Bragdøya.
Det går skyssbåt til Bragdøya alle hverdager hele året, og om sommeren også skyss om søndagene, og da er det også kafe-drift i Saltebua. I tillegg driver kystlaget “badebåten”, M/S Bragdøya som på oppdrag fra kommunen går i rute til populære badesteder i skjærgården i Kristiansands nærhet.
GÅRDSDRIFTEN OG THAULOWS HUS
Det finnes skriftlig dokumentasjon på gårdsdrift på Bragdøya helt tilbake til 1610. Den første registrerte gårdbruker het Siffourd Bragdøen, som drev gården sammen med en som er nevnt som Oluff. Trolig har det vært bosetting her før den tid, noe steinalderfunn kan tyde på.
Det har ikke vært lett å drive gårdsbruk på Bragdøya, og i perioden 1610 til 1760-tallet var det hele 21 brukere av gården, noe som tilsier bare 7 år i gjennomsnitt. Dette var uvanlig i en tid der tradisjonen var at gårdene gikk i arv. Mye tyder på at grunnen har vært at gårdsdriften kan ha vært svært utfordrende med sine små og myrlendte jorder.
I 1768 kjøpte by- og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow Bragdøya. Han lot bygge et nytt gårdshus til erstatning for det gamle falleferdige som stod der fra før.
Henrik Thaulow ble født i Moss i 1822 og vokste opp i en velstående familie. Han utdannet seg til kunstmaler i København og fikk fra 1749 til 1763 en årlig understøttelse på 120 riksdaler fra kongen. Han ble lærer for barna til grev Moltkle, en av Danmarks mektigste menn, og i den forbindelse ute på flere lange reiser, blant annet var han tre ganger i Roma. Thaulow hadde som oppgave å kjøpe inn og restaurere malerier til grevens kjente malerisamling i Bredegade. Selv malte han spesielt landskapsbilder. De fleste av disse ble kjøpt av Fredrik V som senere gav dem til en av sine elskerinner, frk. Bonde, da hun ble gift med byfogd Schwede i Christianssand. I København drev han en kunsthandel og averterte i Københavns aviser salg av italienske og nederlandske malerier. I 1757 solgte han hele lageret og hadde deretter et lite utsalg av medaljer, konkylier og orientalske gjenstander. Forretningen gikk dårlig, og i 1763 søkte han stillingen som stiftsskriver i Kristiansand. Stillingen fikk han etter sin morbror, Iver Thyholm. Thaulow hadde store språkkunnskaper som han hadde tilegnet seg bl.a. som tolk under et dansk-norske marinetokt til Konstantinopel. Etter at han kom til Kristiansand ble han flere ganger bedt av regjeringskollegiene i København om å oversette brev og dokumenter på sjeldne orientalske språk, som ingen i hovedstaden kunne oversette.
I 1763 giftet han seg med Jocobine Chrystie, hun var da 17 år gammel og han 40. De bosatte seg i Østre Strandgate. De fikk 13 barn, og det nest yngste av barna, Alette Dorothea giftet seg med Nicolai Wergeland, og de fikk barna Henrik Arnold (1808), Augusta Antoinett (1810), Harald Titus Alexis (1811), Jacobine Camilla (1813) og Josef Franz Oscar (1815).
Mest kjent i ettertid er dikteren Henrik Wergeland, generalen Oscar Wergeland (kjent for å blant annet å ha anlagt parken Ravnedalen), og forfatter og foregangskvinnen Camilla som ble gift Collett. De to øvrige barna har også satt spor etter seg i historien. Augusta Antonett fikk ikke noe lykkelig liv. Hun ble “giftet bort” som var ganske vanlig på den tiden, fikk mange barn hvorav flere døde. Det er mye som tyder på at Camillas verk «Amtmannens døtre» bygger på historien til sin søster Augusta. Harald Titus Alexis hadde stor interesse for landbruk, og drev bl.a. gården på Eidsvoll for sin far Nicolai. Han utga flere skrifter om landbruksemnet, og utgav i 1843 en stor avhandling om norsk landbruk og ble samme år medlem av Det kongelige norske Videnskabers Selskab.
Henrik Thaulows kjøp av Bragdøya må sees i lys av datidens mote, det var opplysningstid med tro på fremskrittet og et romantisk forhold til naturen. Thaulow utviklet gården til byens første lystgård, hvor familien og deres prominente gjester kunne trekke seg tilbake fra byens ståk og mas.
Gårdsdriften ble ikke forsømt, det ble reist driftsbygning med fjøs og låve og flere andre bygninger. Han fikk bygget veier og jorda ble foredlet ved hjelp av lyngbrenning, grøfting og gjødsling. Bragdøya skulle fremstå som et mønsterbruk. Man må i den sammenheng ikke glemme at familien Thaulow hadde en god økonomi, og således ikke var avhengige av utkommet fra bruket for å leve, og at det var forpaktere som drev selve gårdsbruket. Da Henrik Thaulow i 1799 døde, overtok svigersønnen Ingeniørkaptein på Christianholm festning Johann Otto Eckleff gården. Han var gift med Henrik og Alettes eldste datter Margarey.
Thaulowfamilien eide Bragdøya frem til 1832, og gårdsdriften fortsatte etter den tid under forskjellige eiere helt frem til 1952. Under og etter krigen frem til 1948 drev brødrene Berntsen gården. Siste gårdsbruker var familien Gimre med opprinnelse fra Jæren. Etter Gimre overtok en viss Andreassen fra Telemark, men han ble der bare over vinteren. I 1952 ble gårdsdriften lagt ned.
Gradvis forfalt gården, men i kulturminneåret 1997 ble Thaulows hus valgt til Kristiansand kommunes kulturminne. Christianssands Byselskab tok initiativ til restaureringen, og det ble opprettet en egen husgruppe med representanter fra ulike kulturinteresser i byen, som skulle ta initiativ til gjenoppbygging og oppussing. Med stor innsats fra både Kristiansand kommune og fra Husgruppen og dens frivillige, ble huset restaurert og fremstår nå som et kultursmykke på Bragdøya. Det nyrestaurerte huset ble innviet i 2006, og inngår nå som et element av de øvrige bygningene som til sammen viser Bragdøyas mangfoldige historie.
Husgruppen har i ettertid blitt reorganisert under navnet Kulturgruppen Thaulows hus, og har påtatt seg ansvaret for husets kulturelle aktiviteter, og også for inventar og antikvariske og historiske effekter. Huset er innredet med tanke på at det kan benyttes til foredrag/undervisning for grupper opp til 30 personer. I den forbindelse er det innledet et konstruktivt samarbeid med Universitetet i Agder, det er også innredet et soverom og en skrivestue, med tanke på at forfattere og kunstnere skal kunne leie huset til arbeid og forfatterskap der ro og konsentrasjon er ønskelig.
GRØNNINGEN FYR
Fyrdirektøren uttalte i et skriv av 10. juni 1876 at forbedringen som var gjort på Odderøya fyr ikke var tilstrekkelig for betryggende innseiling til Christiansand. Fyr på Grønningen ble foreslått. Bevilging ble gitt på budsjettet for 1877/78. Den 1. september 1878 lyste Grønningen fyr for første gang.
Grønningen fyr leder fortsatt sjøfarende trygt inn Østergapet til Kristiansand. Fyret er et ledfyr (innseilingsfyr) med lyskarakter Fl(2)10s - 2 blink hvert 10.sekund. Seiler du i hvit sektor er du trygg, mens du i rød og grønn sektor kan støte på urent farvann.
I mer enn hundre år var fyret bemannet. Stasjonen ble drevet som familiestasjon, og på det meste bodde 5 voksne og 11 barn på den lille blankskurte holmen. Barna gikk på skole på Randøya, men når barneflokken var stor ble det ansatt guvernante som drev skole på fyret. Senere ble stasjonen drevet som turnusstasjon. På 1960-tallet var fyrstasjonen bemannet med fyrmester, to betjenter og reserveassistent som vikar 6 måneder i året.
I 1980 ble fyrstasjonen automatisert og avbemannet, og en ny epoke i fyrets historie ble innledet. Året etter ble det inngått en avtale mellom Kystverket og Agder Kystlag. Kystlaget fikk disponere fyret mot å holde det vedlike. Avtalen ble i 1987 overtatt av Bragdøya Kystlag, som åpnet fyret for besøk og overnatting om sommeren med medlemmer fra kystlaget som vertskap. Vår og høst blir fyret brukt til foreningsvirksomhet og utleie. Fyrstasjonen ble fredet i 1996.
Grønningen fyr var et av de aller første fyrene med ny bruk etter automatisering og avbemanning. I dag er mange av Norges fyr åpne for besøk og overnatting, i Agder finnes det 10 fyr med overnattingstilbud. Norge har til sammen hatt rundt 215 bemannede fyrstasjoner opp gjennom historien. Av disse er 83 fredet i dag.